Solvensratio - hva betyr dette?
Dersom garantistillreren/forsikringsselskapet ikke har internasjonal rating, er solvensratioen det eneste sikkerhetsnettet man har for å sikre sine evt fremtidige krav.
Solvency II-direktivet gjelder for forsikringsselskaper innenfor EU/EØS.
Sett i forhold til å godkjenne garantier, som løper i flere år etter at garantien ble utstedt, bør man ta tenke over hvilke implikasjoner forutsette hendelser som for eksempel finanskrisen i 2008 eller coronapandemien i 2020 vil kunne få for garantistens evne til å gjøre opp for seg.
Kortfattet, bør man rett og slett være forsiktig med å motta garantier fra selskaper med lav (eller manglende) rating, eller fra et selskap med solvensratio under et visst nivå.
En solvensratio på 100% av kapitalkravet etter Direktivet, betyr i praksis at selskapet har behov for en umiddelbar kapitalisering. Ellers vil selskapet bli satt under administrasjon av den lokale tilsynsmyndigheten og vil bli satt i run-off eller slått konkurs.
Selv en solvens ratio på under 130% setter selskapet i en vanskelig situasjon. Enten kan man overføre risiko på andre (reassurandørene), man kan kapitalisere opp eller så kan man gjøre en kombinasjon. Vi er kjent med at det i flere selskaper er pålagt styret en handlingsplikt om man nærmer seg 130% i solvens ratio.
Finanstilsynet har nylig uttalt (2023), etter stedlig tilsyn hos et forsikringsselskap i Norge, at;
"Finanstilsynet vurderer et mål om at solvenskapitaldekningen skal være over 140 prosent som lavt."
Uttalelsen kom etter at selskapets ORSA (Own Risk and Solvenvcy Assessment) vurderte at en solvensratio på 140% til 160% var tilstrekkelig.
Om man ser på de store, og presumptivt tryggeste, selskapene med god internasjonal rating, er solvensratioen opp mot, og gjerne over, 200%.
Desto lengre garantiene skal løpe som trygghet for dine krav, desto høyere solvensratio bør man kreve av garantistiller.
Dersom garantistillreren/forsikringsselskapet ikke har internasjonal rating, er solvensratioen det eneste sikkerhetsnettet man har for å sikre sine evt fremtidige krav.
Solvency II-direktivet gjelder for forsikringsselskaper innenfor EU/EØS.
Sett i forhold til å godkjenne garantier, som løper i flere år etter at garantien ble utstedt, bør man ta tenke over hvilke implikasjoner forutsette hendelser som for eksempel finanskrisen i 2008 eller coronapandemien i 2020 vil kunne få for garantistens evne til å gjøre opp for seg.
Kortfattet, bør man rett og slett være forsiktig med å motta garantier fra selskaper med lav (eller manglende) rating, eller fra et selskap med solvensratio under et visst nivå.
En solvensratio på 100% av kapitalkravet etter Direktivet, betyr i praksis at selskapet har behov for en umiddelbar kapitalisering. Ellers vil selskapet bli satt under administrasjon av den lokale tilsynsmyndigheten og vil bli satt i run-off eller slått konkurs.
Selv en solvens ratio på under 130% setter selskapet i en vanskelig situasjon. Enten kan man overføre risiko på andre (reassurandørene), man kan kapitalisere opp eller så kan man gjøre en kombinasjon. Vi er kjent med at det i flere selskaper er pålagt styret en handlingsplikt om man nærmer seg 130% i solvens ratio.
Finanstilsynet har nylig uttalt, etter stedlig tilsyn hos et forsikringsselskap i Norge, at "Finanstilsynet vurderer et mål om at solvenskapitaldekningen skal være over 140 prosent som lavt." Uttalelsen kom etter at selskapets ORSA (Own Risk and Solvenvcy Assessment) vurderte at en solvensratio på 140% til 160% var tilstrekkelig.
Om man ser på de store, og presumptivt tryggeste, selskapene med god internasjonal rating, er solvensratioen opp mot, og gjerne over, 200%.
Desto lengre garantiene skal løpe som trygghet for dine krav, desto høyere solvensratio bør man kreve av garantistiller.
